Opsumering av graviditeten

Graviditeten med Milio Andreas husker jeg veldig godt, men samtidig ikke. Så mye som er glemt, men heldigvis noe jeg fremdeles husker. Har lest gjennom noen av innleggene mine på den andre bloggen jeg hadde. Stod igrunn ikke så alt for mye der som jeg trodde. Mest magebilder og ukes oppdateringer. Men det var koselig å lese selvom. Koselig å minnes tilbake til den tiden. Føles som det var i går, men samtidig føles det så lenge siden. Finefine babymagen som jeg savner noe forferdelig!

Husker jeg var så spendt. Så spendt på hvordan det kom til å bli. Hvordan det var å gå gravid. Hvordan det var å kjenne liv i magen og ikke minst, se den vokse. Det var så morro. Jeg likte tanken, og jeg koste meg med den. Milio Andreas var ikke planlagt, men så høyt ønsket fra første stund. Gleden var der fra første dag. Husket jeg gikk så ofte jeg kunne bortover til speilet for å se på magen. For å stå å kjenne på den. Husker jeg prøvde alt mulig av klær bare for å se om magen vistes i dem, og hvilke klær magen vistet best i. Var nemlig de klærne jeg ville bruke. Ville vise alle magen min. Jeg var så stolt. Mange magebilder tok jeg. Det angrer jeg ikke et sekund på den dag i dag. Ååh som jeg koste meg med den magen.

Mye plaget var jeg under graviditeten. Kvalme, brekninger og bekkenløsning er noe av det. Var plaget fra første stund. Alt det negative er nå glemt. Husker bare hvor sliten jeg var. Hvor tungt det var. Trodde jeg aldri skulle bli bedre. Det var på det verste. Det var da jeg nesten ble innlagt på sykehuset pga lite næring. Helt forferdelig var det, men så verdt det.

Tiden gikk. Magen ble bare større og større. Magen vistet bare mer og mer gjennom klærne. Ingenting som klarte skjule den lenger. Det var stas det. Nesten så jeg ser for meg meg selv i spesielt hvor jeg stod i den gamle leiligheten min og bare så på magen. Føltes som en drøm, som faktisk var virkelighet. Milio Andreas var min gave.

Ble mye innetid på meg under graviditeten. Sier nesten seg selv. Pga brekningene måtte jeg bokstavelig talt sitte å spise på salt stenger så si hele tiden. Det var ikke til å overdrive en gang. Mange lo av meg. Lo av meg selv jeg også. Hva skulle man gjøre ? Måtte sove med salt stenger, og vokne med salt stenger. Skulle jeg gå å handle, måtte jeg gå med en salt stang i munnen, og ikke minst ha med meg noen i lomma. Uten dem, brekte jeg meg så mye til jeg spydde. Dere kan jo tenke dere hvor krise det hadde vært om jeg dro uten dem. Hadde salt stenger over alt. Soverommet, stuen, badet, kjøkkenet, i alle jakkelommene og mere til. Fy fader så lei jeg ble av dem. Men så lenge det hjalp, skal jeg bare være glad til.

Magebilder var som sagt noe jeg var veldig glad i å ta. Ikke bestandig så lett å ta selv. Uansett så er det fine minner. Fine minner som gjør litt vondt å se tilbake på. Tiden har gått så alt for fort. 9 mnd høres lenge ut. Jeg følte det var lenge i starten. Følte jeg aldri kom til å bli ferdig. Plutselig fløy tiden forbi meg. Følte til tider jeg ikke klarte henge med. Men det måtte jeg. Hadde ikke noe valg. Magen vokste. Graviditeten ble tyngre. Jeg ble fetere. Men åh som jeg elsket det!

I slutten av svangerskapet kom strekkmerkene. Begynte i det små, og endte stort. Tok det ganske tungt jeg. Trodde ikke jeg skulle få dem, siden de ikke kom tidligere. Men den gang ei. Måtte etterhvert lære meg å godta de. Måtte lære meg å heller se det positive i det. Ble bedre, men ikke slik at jeg ville vise magen til alle og enhver, dessverre. Men slik er det. Kroppen blir totalt forandret under graviditeten. Man vet aldri hvordan den blir verken under eller etter graviditeten. Det er et valg og en "risiko" man tar når man velger å beholde. Det gjorde jeg. Den dag i dag prøver jeg være så stolt av de som jeg bare kan. Er blitt en vanesak nå. Ser dem i speilet hver en dag. Kan nesten ikke huske meg en kropp med slank mage. En kropp uten strekkmerker og "baby fett". Kunne ikke ønsket meg tilbake dit heller. Har det så fint nå jeg. Mammarollen er helt fantastisk!

29.03.2011 kom verdens fineste og vakreste prinsegutt til verden. Nemlig min Milio Andreas på hele 3755 gram og 50 cm. Kom til verden via keisersnitt pga av seteleie. Verdens vakreste. Det vil han for alltid være ♥