Tenkte skrive litt om min tid under graviditeten, og tiden etter. Ikke alt jeg har delt med dere, men føler nå for å gjøre det.
Jeg hadde en form for depresjon under graviditeten. Mest på slutten. Var da jeg skjønte det. Følte meg liksom ikke lykkelig. Følte meg ikke glad. Følte meg helt alene i verden. Ville være sammen med venner, men samtidig ikke. Var bare sur, lei meg og redd. Redd for hva som kom til å skje når lille kom til verden. Aner ikke hva som skjedde med meg. Det som skremte meg mest av alt. Og hvorfor jeg var så sur på alt og alle, aner jeg ikke. Hadde ingen grunn til det. Stakkars Thomas. Var han som fikk gjennomgå mest av alle. Jeg var så sur. Så deppa. Deprimert rett og slett. Følte alle baksnakket meg. Følte ingen ville være sammen med meg, eller ville være der når jeg trengte det som mest. Det var helt forferdelig, rett og slett. Satt for det meste helt alene. Ville igrunn ikke besøke mamma noe serlig for jeg var så sint og deppa. Kanskje like greit å være alene da. Visste det var normalt, men ikke gøy å sitte slik alene. Hadde en dag i ny og ne hvor jeg kanskje var i litt bedre humør, men det var ikke ofte altså.
Trodde det skulle bli bedre etter fødselen. Siden magen og "plagene" var borte. At jeg endelig hadde fått ut lillegull. Men slik ble det ikke. Nesten med en gang etterpå følte jeg meg deprimert, igjen. Følte meg lykkelig, men samtidig så redd. Så trist. Så alene.. Vet det var mange som ville komme på besøk. Var mange som ringte og sendte mld. Skjønner godt dem ville komme å se lillegutt, men formen min var ikke bra. Følte ikke for å verken se eller prate med noen. Hadde hodepine til 1000 hver en dag. Var så trøtt og sliten. Hadde så vondt etter operasjonen. Strevde med ammingen og mere til.. Var noen slitsomme dager skal jeg si dere. Min bestemor kom på besøk uten å si ifra, og jeg ble meget irritert. Ville ikke ha noe besøk. Nesten så jeg ble redd meg selv for hvordan jeg var. Den dagen vi skulle hjem var jeg bare sur. Så forferdelig redd for å dra fra sykehuset. Var bare sur på mamma og lillesøster som kom for å hente oss. Ble irritert for den minste ting. Reagerte på alt. Gråt nesten idet vi kjørte fra sykehuset og hjem. Alt var rett og slett forferdelig skummelt. Sov ikke godt de første nettene hjemme. Visste ikke hvor mye mat lillegutt skulle ha. Hvor mye søvn han skulle ha, og i det hele tatt hvor mye han kom til å sov på nettene. Når måtte jeg legge han for kvelden osv.. Var flere kvelder jeg gikk å la meg i syv tiden på kvelden sammen med han, bare for at jeg var redd for å ikke få nok søvn. Tenkte jeg komm til å være så lykkelig at jeg gikk å svevet på en rosa sky. Trodde jeg kom til å være så stolt at jeg ville vise han til alle. Men slik var det ikke. Følte meg liksom ikke lykkelig. Følte ikke for å vise han for noen eller være sammen med andre. Ville ikke andre skulle holde han en gang. Nei det var rett og slett helt forferdelig, husker jeg! På det verste var det faktisk slik at jeg ikke fikk i meg mat. Følte jeg ikke hadde tid til å lage mat. Hadde ikke lyst på noe, og samtidig følte jeg jeg ikke kunne spise noe pga ammingen. Det førte til en redsel. Var redd for å plutselig ha mistet næringen i melken. Følte meg helt elendig og var så sulten hele tiden. Alt jeg ville var å gråte, men jeg klarte ikke. Jeg klarte rett og slett ikke. Er igrunn en vond tid å tenke tilbake på.
Har det litt slik nå også. Er ekstra sliten de dagene jeg får lite søvn. De dagene Milio er ekstra grinete og ekstra vanskelig å ha med å gjøre. Bruker gjemme meg i min egen lille boble. Blir liksom ikke bedre før en god natt med søvn. Har også dager hvor jeg føler alt er æsj. Hvor jeg føler meg stygg. Rett og slett stygg. Savner kroppen min noe forferdelig. Den kroppen jeg hadde før graviditeten. Prøver så godt jeg kan å føle meg vel i det jeg har. Noen dager gjør jeg faktisk det, men det er ikke ofte. Det å høre andre si at man ser bra osv, er hyggelig å høre, men det hjelper likevel ikke på måten man føler det innvendig. På selvtilliten. Vet det er slik, og jeg prøver virkelig å føle meg stolt over den jeg er. Over kroppen min. Håper jeg blir det etterhvert.. Nå går jeg som oftes bare å tenker sunnhet. Kan ikke spise det og det for det er usunt. Føler jeg har lagt på meg 10 kg ekstra bare jeg har spist en liten sjokolade. Får sinnsykt dårlig samvittighet og har mest lyst til å gå en ekstra tur på en times tid, bare for å føle meg litt vel igjen. Slik vil jeg ikke ha det. Det er ikke noe gøy..
Vet ikke hva jeg kan gjøre med det heller. Må vel bare ta tiden til hjelp, egentlig! Det å få barn er det vakreste som kan skje. Det beste som skjer med livet. Men det å få barn er ikke bestandig en dans på roser. Ikke i det hele tatt faktisk. Har lagt skjul på det, det har jeg. Men nå velger jeg fortelle det. Etter å ha lest innlegget til Ida, følte jeg for å dele dette med dere jeg også. Kjenner det enda godt inni meg. Det er et sårt emne. Det er en tid jeg aldri vil glemme.
Q: Hvordan hadde dere det under og etter graviditeten ?
Håper det er flere der ute som vil dele sin historie med meg!
Vet du, jeg har hatt det akkurat slik som deg. Har det fortsatt ikke bra, men jeg måtte til slutt ta kontakt med hs å fikk snakke med en familieterapaut i kommunen noe som har hjulpet meg masse. Snakke med noen som står utenfor alt sammen. Jeg orker ikke snakke med mine nære om hvordan jeg har det innerst inne, føler ikke at de forstår. Anbefaler deg virkelig det, mye bedre enn å gå å la ting gnage på en. Jeg lot det meg nesten spise meg levende, jeg var så på bunnen at jeg var på nippet til å bare dra fra samboeren og vesla fordi jeg trodde de rett og slett ville få det bedre uten meg. Har fortsatt dårlige dager, men det er mye færre av dem. Sender deg en stor klem og alt kommer til å gå bra til slutt, selv om veien kan virke ufattelig lang.
SvarSlettJeg var litt deprimert i starten, men det var fordi jeg startet svangerskapet med problemer med kjæresten. Han reiste ut, og var med andre jenter, "slo opp" varte i tre timer, men det skjedde visst også en del ting på de tre timene, som at en av de jentene han hadde vært med klina med han og prøvde seg. Han var på fest og var drita fordi jeg slo opp med han. Han husker ikke hva som skjedde, så det kan ha skjedd langt mer, og det er noe jeg ikke kom over, og fortsatt ikke kommer over.
SvarSlettJeg og kjæresten kom ikke overens i det hele tatt, og han forsto ikke - følte meg så alene i dette, så ensom. Selv om jeg ikke var det. Fikk for meg at ingen forsto, men damene på jobb, mamma, bestemor og svigermor. Og ikke minst min beste venn, Ole, forsto, han jeg pratet med under hele svangerskapet, og han pratet med Atle - men Atle som er så sta, ville ikke høre på noen. Han skulle ut, ut å drikke på fest, jeg hatet det, virkelig, hatet det, det var så dejavu, ble så redd. Gråt hele tiden. Ville at han skulle være med meg, men han "byttet" meg ut med vennene sine, som satte ting i hodet hans. Han holdt på slik til slutten av svangerskapet, endte med at jeg måtte true han med at hvis jeg endte i fødsel mens han var ute å drakk, så ville jeg ikke ringe han før etter William kom til verden. Han hørte og lovte, men turte aldri å si det til vennene sine, ble så sint, så lei meg, så alene i det. Følte at han ikke ville ha meg, eller respektere meg. "Kan jeg ikke det da?".. goljfsgkjdglfgbjnbdfb! Sa nok en gang, "Hvis jeg vannet mitt går, og jeg skal føde mens du er ute å drikker, så ringer jeg deg ikke, og du får ikke komme til sykehuset. Skjønner meg faen ikke på deg, hvorfor er drikking viktigere enn meg og sønnen din?"
Nå var det nok.
I tillegg til kvalme, svimmelhet, lavt blodtrykk og hodepine, så gjorde alt dette her, gjorde meg så "deprimert", jeg husker selv at jeg sa til min beste venn at jeg tror jeg er deprimert, eneste jeg er glad over er lillevennen i magen, jeg er lei meg hele tiden. Sa det også til kjæresten, men han hørte ikke på meg.
I etter fødsel, så håpet jeg jo på at det skulle bli annerledes, men etter noen uker, så kom maset på å reise ut. Jeg ble fortsatt sint. Så alene følte jeg meg, og tenkte: " Du kan ikke gjøre hva du vil lenger nå.. "
De første ukene, kom alle menneskene, og ville holde han, og jeg sa ja, men inni meg, så ville jeg ikke gi han fra meg til andre enn, kjæresten og mamma. Var så vanskelig å gi han fra meg. Og siden jeg ikke var ute å gikk tur med han når han var 2 uker gammel, eller dro på besøk til "svigers" så fikk jeg høre av min så kalte kjæreste at mammaen hans trodde at jeg hadde fødselsdepresjoner. JEG BLE SÅ UTROLIG FORBANNA, det samme ble mamma, pappa og bestemor. Skjønte de ikke at jeg var sliten? Skjønte de ikke at William ikke likte å ligge i vognen uansett om det bevegede seg eller ikke. Han bare skrek.
Å få høre at farmoren til William sa det om meg, fikk ikke akkurat opp lysten til å dra på besøk heller. Mislikte henne lenge..
Folk skjønte liksom ikke at dette var helt nytt for meg, at jeg var sliten - er fortsatt sliten, sliter fortsatt med å gi han fra meg til "svigermor".. Og forsåvidt resten av den slekta, vet ikke hvorfor, men det er bare sånn..
Oi, den ble lang :p
SvarSlett