Opsumering av graviditeten

Graviditeten med Milio Andreas husker jeg veldig godt, men samtidig ikke. Så mye som er glemt, men heldigvis noe jeg fremdeles husker. Har lest gjennom noen av innleggene mine på den andre bloggen jeg hadde. Stod igrunn ikke så alt for mye der som jeg trodde. Mest magebilder og ukes oppdateringer. Men det var koselig å lese selvom. Koselig å minnes tilbake til den tiden. Føles som det var i går, men samtidig føles det så lenge siden. Finefine babymagen som jeg savner noe forferdelig!

Husker jeg var så spendt. Så spendt på hvordan det kom til å bli. Hvordan det var å gå gravid. Hvordan det var å kjenne liv i magen og ikke minst, se den vokse. Det var så morro. Jeg likte tanken, og jeg koste meg med den. Milio Andreas var ikke planlagt, men så høyt ønsket fra første stund. Gleden var der fra første dag. Husket jeg gikk så ofte jeg kunne bortover til speilet for å se på magen. For å stå å kjenne på den. Husker jeg prøvde alt mulig av klær bare for å se om magen vistes i dem, og hvilke klær magen vistet best i. Var nemlig de klærne jeg ville bruke. Ville vise alle magen min. Jeg var så stolt. Mange magebilder tok jeg. Det angrer jeg ikke et sekund på den dag i dag. Ååh som jeg koste meg med den magen.

Mye plaget var jeg under graviditeten. Kvalme, brekninger og bekkenløsning er noe av det. Var plaget fra første stund. Alt det negative er nå glemt. Husker bare hvor sliten jeg var. Hvor tungt det var. Trodde jeg aldri skulle bli bedre. Det var på det verste. Det var da jeg nesten ble innlagt på sykehuset pga lite næring. Helt forferdelig var det, men så verdt det.

Tiden gikk. Magen ble bare større og større. Magen vistet bare mer og mer gjennom klærne. Ingenting som klarte skjule den lenger. Det var stas det. Nesten så jeg ser for meg meg selv i spesielt hvor jeg stod i den gamle leiligheten min og bare så på magen. Føltes som en drøm, som faktisk var virkelighet. Milio Andreas var min gave.

Ble mye innetid på meg under graviditeten. Sier nesten seg selv. Pga brekningene måtte jeg bokstavelig talt sitte å spise på salt stenger så si hele tiden. Det var ikke til å overdrive en gang. Mange lo av meg. Lo av meg selv jeg også. Hva skulle man gjøre ? Måtte sove med salt stenger, og vokne med salt stenger. Skulle jeg gå å handle, måtte jeg gå med en salt stang i munnen, og ikke minst ha med meg noen i lomma. Uten dem, brekte jeg meg så mye til jeg spydde. Dere kan jo tenke dere hvor krise det hadde vært om jeg dro uten dem. Hadde salt stenger over alt. Soverommet, stuen, badet, kjøkkenet, i alle jakkelommene og mere til. Fy fader så lei jeg ble av dem. Men så lenge det hjalp, skal jeg bare være glad til.

Magebilder var som sagt noe jeg var veldig glad i å ta. Ikke bestandig så lett å ta selv. Uansett så er det fine minner. Fine minner som gjør litt vondt å se tilbake på. Tiden har gått så alt for fort. 9 mnd høres lenge ut. Jeg følte det var lenge i starten. Følte jeg aldri kom til å bli ferdig. Plutselig fløy tiden forbi meg. Følte til tider jeg ikke klarte henge med. Men det måtte jeg. Hadde ikke noe valg. Magen vokste. Graviditeten ble tyngre. Jeg ble fetere. Men åh som jeg elsket det!

I slutten av svangerskapet kom strekkmerkene. Begynte i det små, og endte stort. Tok det ganske tungt jeg. Trodde ikke jeg skulle få dem, siden de ikke kom tidligere. Men den gang ei. Måtte etterhvert lære meg å godta de. Måtte lære meg å heller se det positive i det. Ble bedre, men ikke slik at jeg ville vise magen til alle og enhver, dessverre. Men slik er det. Kroppen blir totalt forandret under graviditeten. Man vet aldri hvordan den blir verken under eller etter graviditeten. Det er et valg og en "risiko" man tar når man velger å beholde. Det gjorde jeg. Den dag i dag prøver jeg være så stolt av de som jeg bare kan. Er blitt en vanesak nå. Ser dem i speilet hver en dag. Kan nesten ikke huske meg en kropp med slank mage. En kropp uten strekkmerker og "baby fett". Kunne ikke ønsket meg tilbake dit heller. Har det så fint nå jeg. Mammarollen er helt fantastisk!

29.03.2011 kom verdens fineste og vakreste prinsegutt til verden. Nemlig min Milio Andreas på hele 3755 gram og 50 cm. Kom til verden via keisersnitt pga av seteleie. Verdens vakreste. Det vil han for alltid være ♥

Depresjon

Tenkte skrive litt om min tid under graviditeten, og tiden etter. Ikke alt jeg har delt med dere, men føler nå for å gjøre det.

Jeg hadde en form for depresjon under graviditeten. Mest på slutten. Var da jeg skjønte det. Følte meg liksom ikke lykkelig. Følte meg ikke glad. Følte meg helt alene i verden. Ville være sammen med venner, men samtidig ikke. Var bare sur, lei meg og redd. Redd for hva som kom til å skje når lille kom til verden. Aner ikke hva som skjedde med meg. Det som skremte meg mest av alt. Og hvorfor jeg var så sur på alt og alle, aner jeg ikke. Hadde ingen grunn til det. Stakkars Thomas. Var han som fikk gjennomgå mest av alle. Jeg var så sur. Så deppa. Deprimert rett og slett. Følte alle baksnakket meg. Følte ingen ville være sammen med meg, eller ville være der når jeg trengte det som mest. Det var helt forferdelig, rett og slett. Satt for det meste helt alene. Ville igrunn ikke besøke mamma noe serlig for jeg var så sint og deppa. Kanskje like greit å være alene da. Visste det var normalt, men ikke gøy å sitte slik alene. Hadde en dag i ny og ne hvor jeg kanskje var i litt bedre humør, men det var ikke ofte altså.

Trodde det skulle bli bedre etter fødselen. Siden magen og "plagene" var borte. At jeg endelig hadde fått ut lillegull. Men slik ble det ikke. Nesten med en gang etterpå følte jeg meg deprimert, igjen. Følte meg lykkelig, men samtidig så redd. Så trist. Så alene.. Vet det var mange som ville komme på besøk. Var mange som ringte og sendte mld. Skjønner godt dem ville komme å se lillegutt, men formen min var ikke bra. Følte ikke for å verken se eller prate med noen. Hadde hodepine til 1000 hver en dag. Var så trøtt og sliten. Hadde så vondt etter operasjonen. Strevde med ammingen og mere til.. Var noen slitsomme dager skal jeg si dere. Min bestemor kom på besøk uten å si ifra, og jeg ble meget irritert. Ville ikke ha noe besøk. Nesten så jeg ble redd meg selv for hvordan jeg var. Den dagen vi skulle hjem var jeg bare sur. Så forferdelig redd for å dra fra sykehuset. Var bare sur på mamma og lillesøster som kom for å hente oss. Ble irritert for den minste ting. Reagerte på alt. Gråt nesten idet vi kjørte fra sykehuset og hjem. Alt var rett og slett forferdelig skummelt. Sov ikke godt de første nettene hjemme. Visste ikke hvor mye mat lillegutt skulle ha. Hvor mye søvn han skulle ha, og i det hele tatt hvor mye han kom til å sov på nettene. Når måtte jeg legge han for kvelden osv.. Var flere kvelder jeg gikk å la meg i syv tiden på kvelden sammen med han, bare for at jeg var redd for å ikke få nok søvn. Tenkte jeg komm til å være så lykkelig at jeg gikk å svevet på en rosa sky. Trodde jeg kom til å være så stolt at jeg ville vise han til alle. Men slik var det ikke. Følte meg liksom ikke lykkelig. Følte ikke for å vise han for noen eller være sammen med andre. Ville ikke andre skulle holde han en gang. Nei det var rett og slett helt forferdelig, husker jeg! På det verste var det faktisk slik at jeg ikke fikk i meg mat. Følte jeg ikke hadde tid til å lage mat. Hadde ikke lyst på noe, og samtidig følte jeg jeg ikke kunne spise noe pga ammingen. Det førte til en redsel. Var redd for å plutselig ha mistet næringen i melken. Følte meg helt elendig og var så sulten hele tiden. Alt jeg ville var å gråte, men jeg klarte ikke. Jeg klarte rett og slett ikke. Er igrunn en vond tid å tenke tilbake på.

Har det litt slik nå også. Er ekstra sliten de dagene jeg får lite søvn. De dagene Milio er ekstra grinete og ekstra vanskelig å ha med å gjøre. Bruker gjemme meg i min egen lille boble. Blir liksom ikke bedre før en god natt med søvn. Har også dager hvor jeg føler alt er æsj. Hvor jeg føler meg stygg. Rett og slett stygg. Savner kroppen min noe forferdelig. Den kroppen jeg hadde før graviditeten. Prøver så godt jeg kan å føle meg vel i det jeg har. Noen dager gjør jeg faktisk det, men det er ikke ofte. Det å høre andre si at man ser bra osv, er hyggelig å høre, men det hjelper likevel ikke på måten man føler det innvendig. På selvtilliten. Vet det er slik, og jeg prøver virkelig å føle meg stolt over den jeg er. Over kroppen min. Håper jeg blir det etterhvert.. Nå går jeg som oftes bare å tenker sunnhet. Kan ikke spise det og det for det er usunt. Føler jeg har lagt på meg 10 kg ekstra bare jeg har spist en liten sjokolade. Får sinnsykt dårlig samvittighet og har mest lyst til å gå en ekstra tur på en times tid, bare for å føle meg litt vel igjen. Slik vil jeg ikke ha det. Det er ikke noe gøy..

Vet ikke hva jeg kan gjøre med det heller. Må vel bare ta tiden til hjelp, egentlig! Det å få barn er det vakreste som kan skje. Det beste som skjer med livet. Men det å få barn er ikke bestandig en dans på roser. Ikke i det hele tatt faktisk. Har lagt skjul på det, det har jeg. Men nå velger jeg fortelle det. Etter å ha lest innlegget til Ida, følte jeg for å dele dette med dere jeg også. Kjenner det enda godt inni meg. Det er et sårt emne. Det er en tid jeg aldri vil glemme.

Q: Hvordan hadde dere det under og etter graviditeten ?

Håper det er flere der ute som vil dele sin historie med meg!