Fødselshistorien

Min sønn Milio Andreas kom til verden via keisersnitt. Det pga seteleie. Mange av dere lesere ville lese fødselshostorien. Selvsagt vil jeg dele den med dere.

Fredag 25 Mars. Var da det hele startet. Var da slimproppen begynte å gå. Var da det utviklet seg til rier. Rier som bare ble sterkere og sterkere etterhvert som minuttene gikk. Men samtidig rier som jeg klarte ha "kontroll over". Rier jeg klarte "leve" med. Rier jeg klarte å holde meg rolig med. Men jeg visste det. Visste det var rier. Visste fødselen ikke var langt unna. Det var en spennende tanke det skal dere tro. Var inne på fødeavdelingen hver dag den helgen. Må ikke tro jeg bare var innom en gang daglig. Neida, faktisk opp til 3 ganger på det verste. Gjorde så forferdelig vondt når riene var på sitt høyeste. De varte så lenge. Klarte ikke sove. Klarte ikke spise. Klarte ikke slappe av. Klarte ikke tenke. Klarte ingenting. Satt både med rie registreringer og ble skjekket så alt for ofte for åpning, men ingenting som skjedde. Uansett hvor vonde de riene var. Uansett hvor slitsomt det var, og hvor mye jeg strevde for å holde riene "ved like", skjedde det fremdeles ingenting. Nothing at all! Nesten så jeg ville gi opp. Kan man jo selvsagt ikke gjøre, men lysten var stor.

Etterhvet fikk jeg klyster. Noe som virkelig gjorde susen på riene. Fikk da beskjed om å være flink å holde meg aktiv. Hva hadde jeg gjort siden riene kom ? Jo akkurat det. Fortsatte bare med det da. Riene ble så vonde dem. Måtte lene meg til noe. Måtte puste meg skikkelig gjennom dem. Flere ganger jeg stod å kjeftet. Kjeftet så tårene sprutet. Huff, synes synd på mamma da jeg. Var så heldig å fikk være hos mor disse dagene. Hun bor 2 min unna sykeshuset. Veldig greit å kunne være så nerme. Følte meg litt tryggere. Riene ga seg ikke dem. Gikk opp bakker. Gikk ned bakker. Hoppet litt. Gikk opp trapper and so on. Ingen hell. Ble til slutt så vondt at jeg måtte besøke fødeavdelingen nok en gang. Fremdeles ingen fremgang. What liksom. Skjønte ingenting jeg. Ble så lei meg. Ble så frustrert. Visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Uansett ble det ingen åpning. Ingen endring what so ever.

Mandag 28 Mars fikk jeg endelig UL. 4 dager etter riene begynte. 3 dager med helt for jævlige rier, fikk jeg endelig en UL. Den ultralyden er jeg evit takknemmelig for den dag i dag. Var nemlig da vi fant ut hvorfor det ikke skjedde noe. Var da vi fant ut hvorfor det aldri ble noen åpning. Hvorfor jeg hadde så forferdelig vondt. Milio Andreas lå nemlig i seteleie. Han lå i seteleie! Det ble oppdaget 8 dager på overtid!!.. I uke 35 lå han i seteleie. Etter det hadde jeg bare vanlig jordmor kontroller hvor hun kun kjente på magen og fant ut at han lå den rette veien. Vel, der tok hun grundig feil kan man si! For et sjokk. For en redsel. Husker fremdeles jordmoren. Hva hun sa med en gang bilde av Milio Andreas kom på skjermen. " Dette er jo seteleie det" Sa hun. " Hva, seteleie ? Det kan ikke stemme" svarte jeg tilbake. Så jo med en gang det var det også. Så hodet hans med en gang rett under brystene mine. Ikke rart jeg har syntes jeg har vært så hard der hele tiden. Stakkars, der har jeg ligget å presset og kjent på hodet hans som jeg trodde var føttene eller rumpa. Huff! Noen setefødsel var jeg ikke intrissert i. Da var det ikke annet å gjøre enn å planlegge keisersnitt, som da ble dagen etter. 29 Mars. Beste dagen i mitt liv. Noen tabeletter fikk jeg for riene, og lege fikk jeg snakke med for å roe ned nervene litt. Vel jeg kan vel si det slik, de ble bare enda verre når jeg fikk snakket med legen. Var da det virkelig gikk opp for meg hva jeg skulle gjennom, og det faktum at jeg faktisk var blitt mamma innen morgen dagen. Fast klokkeslett fikk jeg også. Klokkeslettet da Milio Andreas skulle bli tatt ut av min mage. 09.15 visste jeg Milio Andreas var ute. På akkurat det minuttet ble jeg mamma.

De tabelettene jeg fikk mot riene, hjalp bare en liten stund. Husker hvor rar den dagen var. Hvor uvirkelig alt var. Kvelden kom. Nervene var der. Tankene svirret rundt i hodet på meg. hvordan kom det til å bli ? Hvordan kom operasjonen til å foregå ? Hvordan skulle alt skje ? Hvordan skulle Milio Andreas se ut ? Hvordan skulle det bli å se han for første gang ? Hvordan skulle det bli å være mamma ? Alle disse tankene surret rundt i hodet på meg. TIl slutt klarte jeg å sovne. Men det bare noen få timer. Riene kom nemlig tilbake. Denne gangen sterkere enn noen gang. Tårene klarte jeg ikke holde igjen. Men samtidig klarte jeg holde sengen en time til. Ville ikke vekke mamma enda. Etter den "lille" timen var det nok. Måtte innover på sykeshuset og det fort. Fikk ingen hjelp der. Lå bare med registrering og etter det måtte jeg vente noen timer til. Mye som måtte ordnes før operasjonen. Det var timer som var helt for jævlige. De riene der unner jeg ingen. Åååh så vondt det var. Noen ganger var jeg redd for at fødselen skulle være i gang. Ble sjekket for åpning for sikkerhets skyld, men heldigvis ingenting på gang. Men tenk da, en rumpe som presser nedover. Auch!

Klokken ble 08.45. Jeg ble trillet inn på operasjonssalen. Husker alt var så hvit der. Alt var så lyst. Eneste jeg så rundt meg var masse leger med munnbinn og hansker. Litt skummelt var det igrunn, men var ikke akkurat det jeg tenkte mest på der og da. Mamma var heldigvis der sammen med meg. Holdt meg i honden og fikk meg til å puste. Var så forferdelig nervøs skjønner dere. Skolv som bare det. Hendene ble bundet fast. Føttene hadde jeg ingen følesler i, men på en eller annen rar måte føltes det ut som hele kroppen bare lå å ristet på operasjons bordet. Samtidig som jeg følte meg fanget. Kunne ikke røre meg av flekken.  Klokken ble 09.15 og min lille skatt ble tatt ut. Han var så nydelig. Med det første øyekastet jeg fikk av han, kom tårene. Han ble lagt på brystet mitt. Klarte ikke holde tårene igjen. Åh, som jeg gråt. Gråt av glede. Det var helt fantastisk. Han var så skjønn. Tenk at han var min. Tenk at den lille vakre skapningen hadde skjult seg inni min mage. Jeg som hadde passet på han. Han var en bit av meg. Ikke gråt han noe heller. Kun et lite skrik i det dem tok han ut av magen bare. Mamma gråt hun også. Det var et fantastisk øyeblikk. Et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme.

Var ikke så alt for lenge jeg klarte ha Milio Andreas på brystet. Måtte be dem ta han fra meg. Ble så dårlig. Så svimmel. Så kvalm. Så uvel. Kjente bare dem drev og dultet inni magen min. Var så ekkelt. Kjente ingenting, men visste godt hva dem holdt på med.  Etter dem var ferdige ble jeg trillet inn til intensiven hvor jeg skulle være til jeg ble bedre. Til jeg hadde fått tilbake følelsen i føttene og magen. Det var lange timer skal jeg si dere. Ikke mye jeg fikk sett min sønn heller. Var så alt for dårlig. Hadde en dame som passet på meg hele tiden. Måtte støtt og stadig ha noe for å fjerne kvalmen og svimmel heten. Jeg var så trøtt. Så sliten. Samtidig var det så vanskelig å sove. Alt var så rart husker jeg. Jeg var blitt mamma. Jeg var blitt operert. Jeg var på et rom langt unna sønnen min. Ikke visste jeg hvor han var. Om han var blitt stelt osv. Var ikke morro! Ville se han jeg. Ville se nok en gang at dette var virkelig. Det var ikke bare en drøm. Etter jeg endelig klarte sove en times tid. Ba jeg om å få se sønnen min. Mamma kom gåene med han. Åh, han var så skjønn! Fikk prøve å amme han for første gang også. Det var stas. Litt kos fikk han også før de måtte ta han igjen. Var enda så utrolig dårlig. Fikk sovet noen timer til, så ble jeg trillet inn på mitt eget rom.

Da kom Thomas trillende inn med lille Milio Andreas. Det var godt det! Som jeg koste meg. Var så stolt. Så glad. Så lykkelig, redd og veldig sliten. Alt på en gang. Tok det første bildet av han. Sendte rundt til familie og venner. Den dagen der er virkelig spesiell altså. Den kommer aldri til å glemmes!

29.03.2011 - Dagen livet ble totalt forandret. Dagen livet fikk en mening. Dagen jeg ble mamma ♥