Nå er savnet så stort

Husker da Milio Andreas var bitte, bitte liten. Ja omtrent nyfødt. Han hadde vippestol, lekematte, lekestativer, vugge og mye annet som tok mye plass i denne lille stuen. Husker jeg gledet meg mer og mer til han ble større, og til jeg kunne pakke bort alt av babyutstyr. Nå er den tid kommet, og jo, hva gjør jeg ? Jo, jeg sitter å savner den tiden. Jeg savner den noe forferdelig. Jeg vil ha vippestolen, lekematten, vuggen og alt det andre som hører til babytiden, inn i stuen igjen. Jeg vil ha babydelen på vognen på igjen, og jeg vil ha baby bilstolen inn i bilen igjen. Jeg savner alt så forferdelig mye.. Trodde ikke man kunne savne det så fort som det jeg gjorde, så ja, man kan visst det. Milio Andreas er blitt så stor, og det på kort tid. Ett år høres så lenge ut. Jeg trodde det var lenge, men nå sitter jeg bare her å tenker tilbake på graviditeten og de første månedene som mamma. Tiden sprang fra meg. Helt siden Milio Andreas kom til verden, sprang tiden fra meg. Det skulle ikke vært lov.

Flere sier at det første året skulle vært fordelt på to år. Det hadde vært fint, men det er dessverre ikke noe som er mulig å få til. De vokser for hver eneste dag. De utvikler seg og de tester grenser. Milio Andreas er overalt, bokstavelig talt. Alt skal utforsket og alt skal testes. Får han ikke viljen sin, så får vi jaggu høre det. Blir han irritert og ikke får til det han vil, ja jammen blir han irritert da. Nå om dagen går han bare rundt å sier "mamma,mamamam" og "jajajajaja". Er så morsomt å høre på. Selv om jeg savner den lille babyen min, og alt det som hører med, så er det jo helt fantastisk å følge med på utviklingen. Veldig godt å se hvor flink han er blitt, og at han blir mer og mer selvstendig. Han er så flink til å gjøre ting alene, og blir veldig glad om han får lov til å prøve noe nytt. Han er ingen baby lenger, det har jeg innsett, men likevel kaller jeg han for min lille baby. Det vil han nok være en god stund til, for for meg så er han fremdeles liten selv om han er ett år.

Satt å så gjennom Facebook bildene og mimret tilbake til bildene da Milio Andreas bare var baby. Tenkte dele noen bilder av prinsegutten.. Åååh, tenk at han har vært så liten dere!

Savnet blir jo bare enda større når man sitter å mimrer tilbake på disse bildene, samtidig så er det så koselig å se tilbake på. Hadde ikke sagt nei takk om jeg kunne spolet tilbake i tid, og gå gjennom graviditeten og opplevelsen av å bli mamma for første gang til denne lille prinsen igjen. Til å få nyte barseltiden og babytiden med Milio Andreas igjen. Det hadde jeg virkelig ikke sagt nei takk til. Lille hjerteknuseren min som er blitt så stor. Tenk at jeg har vært mamma i over ett år alledere. Helt sykt. Nesten så jeg blir litt trist for at det har gått så fort. Men det har helt klart vært det beste året hittil. Det har vært både tøft og skremmende, men herlighet så fantastisk. Mammalivet er det beste, no matter what. Det å få et barn er meningen med livet.

Da Milio Andreas kom til verden skrev/lagde jeg et sitat ( eller hva jeg skal kalle det ), som jeg har tatt med meg siden. Har det alltid i hodet, og har hendt jeg har skrevet det i noen innlegg her på bloggen. Nemlig dette;

29.Mars 2011 - Dagen livet ble totalt forandret. Dagen livet fikk en mening. Dagen jeg ble mamma ♥

Synes det er så fint. Min beste og sterkeste opplevelse. Mitt beste øyeblikk - min første dag som mamma. Så rørende og så fantastisk. Vil aldri bli forglemt!