Hverdagsgleder, eller ?

Blir fort kjedelig nå når jeg bare går hjemme. Var så fint vær i går. Solen strålte på himmelen. Bestemte meg for å hente prinsen tidligere hos dagmamma. Pakket ned dressen, skoene og vottene. Gledet meg sånn til å se gullet igjen. Gledet meg sånn til å gå hjem sammen med han og bare kose. Han elsker det og synes det er kjempestas. I høyt tempo gikk jeg bortover. Åpnet døren. Milio Andreas kom løpende mot meg. Ville opp i armene med en gang. Måtte kose litt før vi skulle kle på. Ble ikke populært, men så fort vi kom ut døren, kom smilet.

Da vi kom til hovedveien, begynte sutringen. Hva nå, tenkte jeg ? Jo, smokken. Han har som vane å få smokken når vi henter han hos dagmamma. Dette vet han godt. Det å skulle glemme den, er rene marerittet. Sa han skulle få den når vi kom hjem, men det var jammen ikke godt nok. Han gikk i sinne. Tok noen steg, stoppet, tok noen steg og stoppet igjen. Slik holdt han på. Ikke ville han gå den veien vi skulle gå, og ikke ville han bæres. For å få fortgang i dette, tok jeg han under armen og gikk hjemover. Flere biler kjørte forbi og stirret. Klart de gjorde, hvem gjør vel ikke det når man trasker bortover veien med en ild sint unge under armen som sparker ifra seg, mens en fortvilet mor prøver å gi et smil til bilistene. Gøy ? Oh, yes. Heldigvis kom Thomas kjørende en stund etterpå. Hadde ekstra smokk i bilen. Endelig ble det stilt, vel, trodde jeg. Thomas kjørte hjem og vi gikk videre. Var ikke lange veien igjen. Plutselig skulle Milio Andreas gå den omvendte veien. Skulle absolutt ikke hjem. Snudde han flere ganger mot den retningen vi skulle gå. Ble ikke populært i det hele tatt. Gikk nok en gang i sinnhet. Ikke et eneste smil å få selv om jeg prøvde gjøre hele situasjonen litt gøy. Så fort vi nærmet oss leiligheten, prøvde han skynte seg forbi innkjørselen. Måtte bære han inn, kle av og trøste. Han ville være ute. Skjønner han vil det. Ikke så ofte vi er ute nå som det er så mye is på veien, men vi måtte inn å lage middag. Fikk etterhvert satt han på kjøkkenbenken hvor han hjalp meg med å putte potet i kasserollen. Alt ble glemt og Milio Andreas kom endelig med et smil:-)

Var helt utslitt etter den lille gå turen vår. Jeg som hadde gledet meg sånn. Så på det som en fin opplevelse for mor og sønn. Endelig hadde man litt tid til slikt. Isteden ble det heller mer slit enn lykke. Ble så svett av det hele. Noen vil kalle det nedtur, jeg kaller det hverdagsglede. Måtte bare le av det hele. Lærer jo av det jeg også. Neste gang blir sutten med:-)