Fra singel liv til mamma liv

Innlegget ble skrevet natt til i dag.

Klokken er langt over natt. Begge guttene sover. Milio Andreas har styrt i nesten 3 timer! Vi som skulle se film og kose oss. Vel, filmen ble leid, men ble den sett ? Har ikke telling på hvor mange ganger vi måtte inn på rommet å legge han. Milio prøvde alt. Sjarmerte oss med det herlige smilet sitt. Vanskelig å holde masken. Hendte han noen ganger kom krypende inn fra romdøren bare for å virke litt mer baby. Ble han sint, kastet han sutten ifra seg og slengte seg ned på gulvet i håp om å slippe å legge seg. Prøvde alt, men til slutt måtte han bare gi etter og legge seg - slik som i kveld. Tipper det er en sliten Milio Andreas som må opp i morgen tidlig. Er heldigvis ikke mange av slike kvelder, men de er der, man vet bare ikke når de "bryter" ut.

Her sitter jeg da, mutters alene og tenker. Tenker på hvordan alt var for noen år tilbake. Tenker tilbake til ungdomstiden da det var bare meg. Hadde fremdeles den samme jobben, bare en helt annen livsstil. Kunne komme hjem fra jobb, slenge med nedpå og sove. I timesvis kunne jeg sove. Kunne spise middag sent på kvelden, om det så bare var en ferdig pizza, var jeg mer enn nok tilfreds med det. Jeg kunne planlegge, handle masse fint til meg selv og bruke helgene til sosialisering. Var ute fra fredagskveld til søndags formiddag. Styrte sånn. Koste meg. Hadde mange venner, mange venner jeg satte pris på. Mange venner som gjorde hverdagen fin.

Plutselig ble jeg gravid, helt uventet. Jeg og Thomas hadde akkurat blitt sammen. Skulle etter bare noen uker, bli foreldre. Det var tøft. Ryktene spredte seg fort. Enkelte gjorde dem verre enn de var. Mange sa stygge ting, stygge ting jeg enda tenker over. Bor man på en liten plass, må man tåle både det ene og det andre, bare synd folk begynner anklage før de faktisk vet sannheten. Vil ikke gå innpå hva som ble sagt. Blir for personlig, men det var ikke fint. Nå som Milio Andreas er satt til verden, vet de den virkelige sannheten, men fikk jeg noen unnskyldning ? Nei! Dette får meg til å tenke. Tenke på hvorfor man gjør slikt ? Er det sjalusi ? Er det for at den personen skal føle seg bedre eller for å få oppmerksomhet ? Ikke vet jeg, men sjalusi, ja det velger jeg tro det er. Jeg er nemlig heldig. Heldig som kunne bli så fort gravid selv om jeg ikke prøvde. Jeg var heldig som fikk en så velskapt og vakker sønn. Jeg er heldig som har Thomas. Milio Andreas er heldig som har en slik pappa som han. Vi alle er så heldige. Velger å tro at alt skjer av en mening.

Noen babybilder av beste gullet!

Noen av vennene mine støttet meg, andre gled bare lenger og lenger bort. Under graviditeten var alt et ork. Hele meg var forsvunnet. Ble plutselig til en annen person. En annen person full av følelser, sinnhet, redsel, tanker og hormoner. Alle de stygge kommentarene, alle de stygge blikkene - alt tærte sånn på. Klarte ikke se lyst på mammalivet. Men jeg visste, jeg visste det kom bedre tider. Jeg visste folk kom til å angre idet Milio Andreas kom til verden. De kom til å angre på alt de hadde sagt og gjort. Thomas og jeg hadde det tøft de 9 månedene. Alt vi måtte tåle, alt vi måtte klare oss gjennom. Det slet på. Så vidt vi snakket sammen, ja for vi var ikke kjærester. Ble slutt den første måneden. Var ofte lei meg. Gråt meg i søvn. Låste meg inne. Ble nesten redd meg selv. Hvem var jeg blitt ? Hvor var den gamle, blide og sprudlende Malene ? Hun var vekk. Med graviditet følger det med endringer i kroppen. Det følger med hormoner, men jeg vet, jeg vet hvis folk kunne lært seg å tie igjen, hadde jeg følt meg bedre fra første dag. Jeg vet jeg og Thomas kunne hatt bedre kommunikasjon. Jeg vet at jeg kunne gått ut døren med et smil om munnen istedenfor en frykt i å møte enkelte personer.

Men uansett var jeg stolt og glad. Innvendig følte jeg Milio Andreas. Han var der selv om han ikke var der fysisk. Han klarte holde meg oppe. Han klarte få meg til å føle lykken. Ikke på utsiden, men på innsiden. Sitter her nå og føler meg dødssliten. Føler meg tom for energi, tom for livsglede. Er så mye som tærer på det å være forelder, spesielt på slike kvelder som dette. Det å springe inn og ut av rommet for å legge barnet i nesten 3 timer, ja du kan vel tenke deg til det selv hvor tungt det er, eller kan du det ? . Det er SÅ tøft. Til slutt vet man ikke hva man skal gjøre, hva man skal si for at barnet skal forstå. Allikevel sitter jeg her å føler meg lykkelig. Føler meg stolt. Tenk å ha en sånn fin prins. Tenk å ha skapt noe så vakkert. En liten skatt som har så sterke meninger. En liten skatt som er så full av tanker, ideer, fantestreker og lure smil. Tenk at en så liten skatt har vi laget. Vi har oppfostret han i snart 2 år allerede. Han funderer, han lærer og han prøver. Han sliter oss ut. Vi får lite søvn, lite tid til kjæreste-tid, lite tid ved middagsbordet og ja, det meste i hverdagen er kaos - likevel er det så fint. Hverdagen er så full av kjærlighet. Bare en time uten Milio Andreas blir kjedelig. Plutselig blir det stille. Man blir sittende i sofaen og lure på hva i alle dager man skal finne på. Man kjenner savnet, man kjenner avhengigheten. Plutselig er det ikke god søvn som betyr noe. Det å kunne sitte ved middagsbordet i fred og ro for å nyte maten betyr ingenting. Savnet er der. Savnet etter den lille som holder det gående fra morgen til kveld. Er rart med det, men det er sannheten. Kunne ikke forestilt meg et liv uten min lille. Alt hadde blitt så kjedelig, så meningsløst på en måte.

Sitter her å tenker og prøver sammenligne mitt liv for 3 år siden og til nå. Tenk så fort det har forandret seg. Føler jeg har vokst på disse årene. Mye jeg har lært, både av meg selv, av andre rundt meg og av Milio Andreas. Eneste jeg savner fra fortiden er alle vennene - det sosiale livet. Var avhengig av det. Sitter her med fåtall igjen. Noen har flyttet, andre bryr seg bare ikke lenger. Er trist. Det å sette et barn til verden er det fineste. Selv om ikke livet blir det samme, selv om man ikke kan være spontan og feste hver helg, trenger man vennene sine. Blir lei meg.. Ville ikke det skulle bli slik, men vet det skjer de fleste når de får barn. Var igrunn forberedt på det. Men jeg klarer meg. Har den fineste familien noen sinne. Selv om enkelte hverdager består av etterlengtet søvn, klarer vi oss helt fint og mere til. Vi har det bra. Har ingenting å klage over. Alle er friske og raske. Vi setter pris på livet, pris på det lille ekstra.

Vet mange gravide der ute sliter med både det ene og det andre. Etter mine erfaringer vil jeg bare si - lev i nuet. Kjenn etter. Ikke gjør ting du ikke vil. Lytt til kroppen. Ikke vær redd for å si du er sliten og trøtt, ikke vær redd for å stå på ditt, ikke vær redd for å si NEI. Ekte vennene vil forstå. De vil støtte deg og følge deg hele veien.

Var aldri flink til å si ifra selv, før mamma satte ned foten og fortalte meg hva som virkelig var vikitg. Jeg følte meg lat ved å si at jeg var trøtt og sliten. Følte meg slem hvis jeg ikke ville ta imot besøk etter at Milio Andreas kom til verden, nettopp fordi jeg var så sliten som jeg var. Ville mye heller sove med gullet enn å sitte i stuen med masse besøk. Jeg fikk så dårlig samvittighet. Tenkte mer på dem enn meg selv. Ikke deres behov som betydde noe, men mitt. Trengte søvn for å klare fungere. Trengte slappe av for å bli kjent med sønnen, bli kjent med mammatilværelsen. Man trenger tid. En fødsel er tøff. Her ble det keisersnitt grunnet seteleie. Bare det igjen gjorde det hele ekstra slitsomt. Den smerten, den følelsen av å føle seg helt død innvendig, åh, husker det som det var i går. Alt var vondt. Så vidt jeg kunne løfte sønnen min i løpet av de første 6 ukene. Følge med handikappet. Bare det å snu seg om natten for å amme, var rene marerittet.  Eneste man må gjøre er å lytte til kroppen. Tenk på deg selv og den lille før du tenker på de andre rundt. De første ukene/månedene kan være nokså slitsomme.

Har du ekte folk rundt deg, er de der når du orker og har overskuddet. De går ingen vei.

Håper så inderlig neste svangerskap ( når den tid kommer ) vil bli mye enklere. Vil ikke være så langt nede som jeg var med Milio Andreas. Man vet aldri hvordan kroppen blir, hvordan livssituasjonen vil endre seg. Men uansett hva som skjer, uansett hva man mister i løpet av månedene, er det hele verdt det. Plutselig sitter du igjen med savnet. Savnet etter magen, savnet etter det å kjenne liv. Du vil kjenne savnet av å bære magen med stolthet. Plutselig savner du smertene og plagene. Du savner kontrollene hos jordmor, UL timene og all den spenningen. Er det jente eller gutt ? Hvordan vil han/hun se ut ? Hvordan vil livet bli ? Savner ALT! 

Gleder meg til jeg neste gang vil få oppleve noe slikt. Gleder meg til å se hvordan Milio Andreas vil bli som storebror. Må ikke ta forhastede beslutninger her, jeg er ikke gravid. Bare mimrer tilbake. Vil nok ikke bli med det første. Nå som jeg nettopp er begynt i jobb og har kjøpt hus, har vi mye jobb fremfor oss. Vi venter enda med nummer to. Den kommer når tiden er inne. Inntil videre har vi virkelig mer enn nok med oss selv og vår lille ramp, Milio Andreas:-)

Håper innlegget kanskje fikk noen til å tenke litt ekstra. Det er okei å være sliten, det er okei å tenke på seg selv før man tenker på andre, det er okei å si nei. Du ser fort hvem som er dine virkelige venner. Finn dem og sett pris på de du har. En venn er bedre enn ingen venner.